Den norske folke sjelen

Som så mange andre steder i landet var det en "grasrot" markering av samhold i min hjemby Skien Mandag 25 juli. Jeg tror aldri det har vært så mye folk i byens sentrum, kanskje 50-60.000 hadde på kort varsel i regnvær samlet seg, minst dobbelt så mange som jeg så på byen 17 mai. Etter 3-4 dager med uavbrutt TV fokusering følte sikkert mange som jeg at det var godt gjennom en slik markering å vise aktiv sympati for de som er rammet og ikke minst samhold i en krise tid.

Den lokale spontan komiteen la opp til mye "synging" og fire fem taler som gjentok det vi hadde hørt mange ganger av andre som samhold og demokrati. Kanskje de fleste som meg ikke husker noe spesielt fra det som ble sagt. Folk stod stille og andektig, uten applaus til hverken sang eller taler. Markeringen ble avsluttet med fakkel tog fra Handelstorvet til Bakkestranda hvor det ble laget blomst og lysmarkering lik den utenfor Oslo Domkirke.
Det som jeg har tenkt på i ettertid var det faktum at intet ble nevnt knyttet til den kristne tro. Ikke et ord fra Skriften, ikke en bønn, ingen salme, ingen fra kirke eller menighet representert.  Det hele ble avsluttet med sangen "Imagine there´s no Heaven It´s easy if you try..."
Er det som et utrykk for hvor langt avkristningen av Norge har lykkes? Jeg vet at de har vært sterke markeringer i kirker, men i det "offentlige rom" er det ikke mye plass for noen form for tro på Gud.
Selv kongen som er "Den norske Kirke" symbolske leder fant ikke engang plass til et "Gud velsigne Norge" når han uttale seg i denne kanskje for han den viktigste kommentar han noen gang vil gi til en dramatisk begivenhet. Var han redd det ikke ville være "politisk korrekt" eller bare glemte han det...?
Det eneste jeg har hørt gjennom alle TV sendinger fra uttalelser utenfor kirkerommet om Gud, var den sterke og utrolige beretning fra leder av Aust Agders AUF. Emma, som på "Sommeråpent" på TV2 tirsdag, sa at når hun og noen av de andre overlevende ungdommer endelig ble pukket opp av en båt så sang de spontant "Internasjonalen" og TAKKET GUD for å være berget. Så avkristningen er selvsagt ikke total, en stor del av befolkningen kommer fortsatt fra "troende hjem" og bakgrunn. Men hva om en generasjon eller to fremover, hvor mange barn og unge i Norge vil vi da ha en bedene mor og far?
Jeg er ikke pessimist, for vi har også sett hvordan det frykteligste har vekket et helt folk til å stå opp for de kristne grunn verdier som omsorg for vår neste, og la kjærlighet beseire hat.
Det er hva all sann kristendom´s  skal fremme.
Den kristne kultur arv preger ennå den norske folkesjel, det har kommet klart og godt til utrykk på mange måter i disse dager. Men sterke politiske og intellektuelle krefter i vår vestlige kultur mener humanisme er alt vi behøver, og at Gudstro er overtro som må holdes borte fra det offentlige rom.
Dette har blitt utprøvet av marxistiske regimer i det siste århundre, hvor humanisme uten Gudstro førte hele nasjoner inn i undertrykkelse og åndsfattigdom.
Humanisme som i seg selv kan regnes som en av de mange religioner og lik disse kan misbrukes forteller historien oss.Mange har med dette hevdet at også kristendom som religion opp gjennom historien har vært undertrykkende og ført til urett og lidelser.

Det helt avgjørende om Gudstroen igjen kan vinne frem blant folk er om den enkelte kristne, gjennom de lokale menigheter, og på andre måter blir kjent for det som Jesus sier hele Skriften, med loven og profetene inkludert sann nytestamentlig liv og lære har som formål:  å elske Gud og nesten som seg selv. Er det smålig lærestrider, fordømmelse trang, livsfiendtlighet, kulturelt trangsyn, og rent ut sagt smålig uvilje og ukjærlighet som preger menghetsliv og de som bærer kristen navnet, fremmer det mer enn noe annet - avkristning.
Skulle ikke Guds liv i oss kunne møte motstand, skuffelser, angrep, svikt og vondskap med kjærlighet og alt hva det innebærer av omsorg,vennlighet og tilgivelse?
Er ikke det frukter av den vekkelsen vi ber om? Det eneste som igjen vil  det "gode budskap" større rom og plass hos den enkelte og derved igjen få sin plass også i det offentlig liv.