Februar 2011 dro jeg fra Nairobi, Kenya til min nye leilighet på Klosterfoss Park ved Herkules i Skien, med ingen andre planer enn å pensjonere meg. Jeg var ut og nedslitt etter turbulente år fra 2007 da jeg og den humanitære organisasjon jeg hadde bygget opp (Norsk Barnehjelp) ble utsatt for en massiv presse kampanje som varte i flere måneder. En tidligere medarbeider som ville overta denne organisasjonen men mislykket i dette, fikk mobilisert en landsdekkende løssalgs avis.
De siste måneder før jeg kom hjem, hadde jeg jobbet nesten
dag og natt med å starte et call senter i Nairobi, som ringte til England for å få støtte til vårt humanitære arbeid i Kenya. Under stort økonomisk press, måtte vi lære opp et team av medarbeider, få nødvendig IT og data strukturer på plass, og ikke minst innarbeide gode rutiner i hvordan vi kommuniserte med givere i UK. Jeg var helt overbevist om at vi skulle få til dette, da utgifter var langt lavere enn hva vi hadde tidligere, og tilgang på godt utdannet arbeids kraft var god. MEN etter som mine begrensede personlig midler og låne muligheter raskt tok en slutt, måtte jeg innse at denne innsats som jeg hadde slik klippefast tro på, var mislykket.
Skuffet men ikke mismodig, for det var som Herren nå unte meg å få hvile. Min lengsel da var å kunne sove ut, jeg fantaserte om å leie et rom på ukjent plass og dra ned gardiner og bare sove døgnet rundt. Det var godt å bare kunne gjøre dette, de første dager hjemme i Skien, min kjære hjemby.
Samtidig hadde jeg god følelse av å være i Guds omsorg. Ordet om å "vandre i ferdig lagte gjerninger" var det som stod klart for meg. Jeg var fast bestemt på ikke ta noen initiativ og om noen måneder var jeg 67 år og derved statsansatt, og den økonomiske fremtid sikret, om enn på et noe beskjedent nivå.
Lønn som forstander i pinsevekkelsen og siden som nødhjelps arbeider hadde ikke gitt store årsinntekter, og pensjonen ble deretter. Dog i forhold til hva storparten av jordens befolking på min alder har å leve for, har vi som i så mange andre ting her i Norge, helt ufortjent trukket vinnerloddet.
Når man har vært mange år borte fra hjembyen, så er det ingen selvfølge at de mange bekjentskaper og kontakter fra tidligere tider bare kan gjenopplives.
Først og fremst hadde jeg mine to kjære brødre Jostein og Knut med deres familier i her i Grenland, og gledet meg over at den kontakt som hadde betydd mye, ikke minst de senere år, nå kunne opprettholdes mye bedre ved nærkontakt.
Men har man også en hjemme menighet å vende tilbake til så er det en kjær mulighet til å fornye vennskap, fordi der finnes alltid noen av de man kjenner fra yngre år . Også skjer det at de man kjente best, er i en annen setting, mens noen av de man kjente mer på avstand kommer mer nær. Jeg tror Rolf Håkonsen var den første som kom på besøk, en eldre kollega fra tiden som forstander, han viste meg både åpenhet og brorskap, og det betyr mye når man som mest trenger det!
Tidligere misjonær Ivar Aas, som har et våkent øye for den som trenger personlig kontakt, var en annen bekjent som kom meg i møte. Forstander i Tabernaklet, Helge Terje Gilbrant viste seg å være en sjelesørger av Guds Nåde, og han vil alltid være blant mine takk-emner for den visdomfulle og hensynsfulle måte han hjalp meg igjennom den vanskeligste tid i mitt liv.
Tirsdager kl 11 er det bønn på Tabernaklet, det jeg opplevet der fortjener et eget innlegg, følg med!
En annen forkynner knyttet til menigheten var Nils Johan Thorsell, og de ganger jeg hørte han i Tabernaklet ble til stor inspirasjon og oppmuntring, Hans kone Helene var en god medarbeider da jeg utgave bladet "Hvetekornet", og alt fra nesten dag en tilbake i Skien, fikk jeg oppleve deres oppmuntring og støtte. Som erfarne sjelesørgere har de hjerte og blikk for mennesker de ser behøver omsorg, og jeg fikk ble en av disse, og et fornyet vennskap vokste frem.
Nils Johan og Helene drog meg med til Kanal 10 - det er en annen historie jeg skal fortelle her!
De siste måneder før jeg kom hjem, hadde jeg jobbet nesten
 |
| På jobb i vårt call senter i Nairobi Januar 2011 |
Skuffet men ikke mismodig, for det var som Herren nå unte meg å få hvile. Min lengsel da var å kunne sove ut, jeg fantaserte om å leie et rom på ukjent plass og dra ned gardiner og bare sove døgnet rundt. Det var godt å bare kunne gjøre dette, de første dager hjemme i Skien, min kjære hjemby.
Samtidig hadde jeg god følelse av å være i Guds omsorg. Ordet om å "vandre i ferdig lagte gjerninger" var det som stod klart for meg. Jeg var fast bestemt på ikke ta noen initiativ og om noen måneder var jeg 67 år og derved statsansatt, og den økonomiske fremtid sikret, om enn på et noe beskjedent nivå.
Lønn som forstander i pinsevekkelsen og siden som nødhjelps arbeider hadde ikke gitt store årsinntekter, og pensjonen ble deretter. Dog i forhold til hva storparten av jordens befolking på min alder har å leve for, har vi som i så mange andre ting her i Norge, helt ufortjent trukket vinnerloddet.
Når man har vært mange år borte fra hjembyen, så er det ingen selvfølge at de mange bekjentskaper og kontakter fra tidligere tider bare kan gjenopplives.
Først og fremst hadde jeg mine to kjære brødre Jostein og Knut med deres familier i her i Grenland, og gledet meg over at den kontakt som hadde betydd mye, ikke minst de senere år, nå kunne opprettholdes mye bedre ved nærkontakt.
Men har man også en hjemme menighet å vende tilbake til så er det en kjær mulighet til å fornye vennskap, fordi der finnes alltid noen av de man kjenner fra yngre år . Også skjer det at de man kjente best, er i en annen setting, mens noen av de man kjente mer på avstand kommer mer nær. Jeg tror Rolf Håkonsen var den første som kom på besøk, en eldre kollega fra tiden som forstander, han viste meg både åpenhet og brorskap, og det betyr mye når man som mest trenger det!
 |
| Forstander Helge Terje Gilbrant med sin kjære Mac, taler og illustrerer i Tabernaklet, Skien. |
Tirsdager kl 11 er det bønn på Tabernaklet, det jeg opplevet der fortjener et eget innlegg, følg med!
En annen forkynner knyttet til menigheten var Nils Johan Thorsell, og de ganger jeg hørte han i Tabernaklet ble til stor inspirasjon og oppmuntring, Hans kone Helene var en god medarbeider da jeg utgave bladet "Hvetekornet", og alt fra nesten dag en tilbake i Skien, fikk jeg oppleve deres oppmuntring og støtte. Som erfarne sjelesørgere har de hjerte og blikk for mennesker de ser behøver omsorg, og jeg fikk ble en av disse, og et fornyet vennskap vokste frem.
Nils Johan og Helene drog meg med til Kanal 10 - det er en annen historie jeg skal fortelle her!
 |
| På hytte besøk hos Nils Johan Thorsell til v. med Ivar Aas og Jan Kristian Viumdal. Tre gode venner og brødre i Skien! |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar